Nenhuma rena à frente do trenó do Papai Noel em São Paulo
Vi var så heldige å få bli med våre kjære venner Gema, Chico og Dalzima på tur 33 mil fra delstatshovedstaden og nordover i São Paulo. Helga i kommunene Brodowski og Batatais viste seg å bli en av de største opplevelsene så langt under vårt opphold i Brasil. Jeg vil særlig trekke frem gjestfriheten til folket der og det vakre og luftige slettelandet som omkranset de to byene.
Vi fikk smake nydelig grillmat, fant viltvoksende acerola i veikanten og plukket solmodne mangoer rett fra treet i Gema og Chicos hage. Møtet med ei minst 40 år gammel frittgående skilpadde i en annen hage gikk langsomt for seg – men var ikke mindre spennende av den grunn.
Brodowski kommune har drøyt 21 000 innbyggere (2011). Byen var blant annet fødestedet til den kjente brasilianske maleren Cândido Portinari (1903-1962). Dessverre var museet over kunstneren midlertidig stengt, men vakre og informative plakater utenfor ga oss interessant lærdom om og innblikk i noe av hans kunst.
Batatais har drøyt 56 000 innbyggere (2011). Der var særlig kirka i byen et mektig syn.
Innlandet av delstaten virket svært frodig, og både folk og biltrafikk så ut til å ha et helt annet tempo enn inne i delstatshovedstaden São Paulo. Det var befriende. Reisen forsterket inntrykket av hvor mangfoldig Brasil er.
Takk til alle i Brodowski som ga oss en uforglemmelig opplevelse.
Kilde: http://no.wikipedia.org
Uma viagem ao interior do estado
Tivemos a sorte de poder viajar com nossos amigos Gema, Chico e Dalzima para um lugar que fica a 330 km da capital ao norte de São Paulo. O final de semana nos municípios de Brodowski e Batatais foi uma das maiores experiências durante nossa estadia no Brasil até agora. Quero especialmente destacar a hospitalidade do povo de lá e a bela paisagem de prados espaçados que cercava as duas cidades.
Saboreamos churrascos deliciosos, encontramos acerola que crescia em árvores na calçada e colhemos mangas maduras direto da mangueira do jardim de Gema e Chico. O encontro com uma tartaruga de estimação de pelo menos 40 anos de idade que andava livremente no jardim vizinho foi bem vagaroso, mas nem por isso menos especial.
O município de Brodowski tem cerca de 21 mil habitantes (2011). A cidade é conhecida como a terra natal do pintor brasileiro Cândido Portinari (1903-1962). Infelizmente o museu dedicado ao pintor estava temporariamente fechado , mas havia cartazes informativos e bonitos do lado de fora que nos deram informações interessantes e exibiam um pequeno apanhado de suas obras. Batatais tem cerca de 56 000 habitantes (2011). A igreja matriz da cidade foi uma atração especialmente imponente.
O interior do estado parece ser muito produtivo e fértil e tanto as pessoas como o trânsito parecem ter um ritmo completamente diferente do ritmo da capital São Paulo. Passava uma sensação de tranquilidade e liberdade. A viagem reforçou a impressão do tamanho da diversidade do Brasil.
Obrigado a todos em Brodowski que nos proporcionaram uma experiência inesquecível.
Fonte: http://no.wikipedia.org
Vi var absolutt ikke de eneste som satset på å få unna julehandel i gata «Rua 25 de Março» i sentrum av São Paulo i går. Det var bokstavelig talt kø fra inne på metrostasjonen São Bento, gjennom hele handlegata og i de fleste tilsluttende gater. Synet av folkehavet var overveldende for en som synes at julehandelen i min lille hjemby Trondheim i Norge kan være i overkant hektisk. I løpet av et par timer ble vi blant annet vitner til tre ulike grupper av personer som av politiet ble påsatt håndjern og oppstilt i gata. Ikke overraskende er den beryktet som et eldorado for lommetyver.
Compras de Natal na 25 de março, São Paulo
Nós não fomos exatamente os únicos que apostaram em fazer as compras de Natal na rua 25 de março no centro de São Paulo ontem. Havia literalmente filas já dentro da estação de metrô São Bento, passando por toda a rua e na maioria das ruas adjacentes. A visão da multidão era espantosa para mim que acha que as compras de Natal na rua comercial da minha pequena cidade natal, Trondheim, na Noruega, podem chegar a ser extremamente caóticas. Ao longo de duas horas fomos testemunhas de três ações em que policiais algemaram e detiveram pessoas na frente de todos. Não é uma surpresa saber que a rua é considerada uma mina de ouro para batedores de carteiras.
Metroen i São Paulo frakter daglig omtrent 4,5 millioner passasjerer. Det er nesten like mange som hele Norges befolkning (5,064 mill. pr. 1.4.13).
Undergrunnsbanen i São Paulo ble kommersielt åpnet for trafikk i 1974. I august 2012 passerte det totale antallet passasjertransporter 22 milliarder siden åpningen. Systemet består av fem linjer med (i 2012) totalt 65,3 kilometer linje, 58 stasjoner og 150 tog. Bare i 2012 sørget det for over 1 milliard passasjertransporter. Om man legger til et stort antall ordinære tog-, buss- og minibussruter, begynner man å ane kollektivtransportens enorme dimensjon – og dens sannsynligvis gjensidige påvirkning på folketallsveksten – i denne byen.
Jeg som innflytter synes metroen både er den enkleste, raskeste og mest behagelige av kollektivtransportsystemene å benytte. Der har jeg sjeldent opplevd å måtte vente mer enn fem minutter på neste avgang. Til tider kan det imidlertid være så trangt om plassen at det synes mest fornuftig å hoppe over en avgang og vente på neste.
Man kan kjøpe enkeltbilletter i billettluker på metrostasjonene til 3 reais (gang med ca. 3 for å finne prisen i NOK). Alternativt kan man kjøpe og fylle kreditt på et kort som heter «Bilhete único» på enkelte lotteributikker, metrostasjoner, kiosker og butikker. Også fra dette kortet trekkes ordinært 3 reais for en enkeltreise med metroen, men ved overgang fra buss blir prisen med kortet omtrent det halve.
Kilder: http://www.metro.sp.gov.br/en/metro/about-us/index.aspx, http://no.wikipedia.org/wiki/Norges_demografi#cite_note-7
O Metrô – O «hormônio de crescimento» de São Paulo?
O sistema do metrô de São Paulo foi inaugurado para o público em 1974. Em agosto de 2012 o número total de passageiros ultrapassou os 22 bilhões desde a sua inauguração. O sistema consiste de cinco linhas (dados de 2012) com o total de 65,3 quilômetros de trilhos, 58 estações e 150 trens. Somente em 2012 o metrô foi responsável por 1 bilhão de passageiros transportados. Se adicionarmos a isto o grande número de linhas de trem, ônibus e lotações, começaremos a ter uma ideia da enorme dimensão do transporte coletivo da cidade, bem como sua influência no crescimento da população.
Eu como forasteiro acho que o metrô é o sistema de transporte coletivo mais simples, mais rápido e mais confortável que há. Eu raramente tive que esperar mais que cinco minutos pelo trem. Porém, às vezes pode estar tão lotado que é melhor deixar o trem que chegou passar e esperar o próximo.
Pode-se comprar o bilhete unitário nas bilheterias das estações a 3 reais (multiplique o valor por 3 para saber o preço em coroas norueguesas). A alternativa é comprar e colocar créditos em um cartão chamado «bilhete único» em lotéricas, estações de metrô, lojas de conveniência e lojas. Com este cartão paga-se os mesmos 3 reais pela viagem de metrô, mas se você tiver viajado de ônibus, o preço da passagem cai quase que pela metade.
Den brasilianske avfallshåndteringen er for meg et uvant syn, og den jeg har sett, fremstår verken særlig hygienisk, effektiv eller miljøvennlig. I São Paulo er det ikke slik som i de fleste kommuner i Norge, at hver enkelt husholdning forutsettes å kaste sine flasker/bokser, kasserte elektriske artikler, plast, papir/papp, spesialavfall, restavfall og evt. biologisk materiale hver for seg i dedikerte beholdere. Som i Norge er det imidlertid også her slik at kommunen i siste hånd tar ansvaret for mesteparten av husholdningsavfallet.
En betydelig forskjell er at husholdningene i ett og samme boligkompleks her i São Paulo til faste tider kaster de fleste typer avfall i én felles stor haug på fortauet. Tre morgener i uka blir haugene fjernet, og hver enkelt må holde oversikt over når det skjer. Om du f.eks sover for lenge og ikke kommer deg ut med avfallssekken tidsnok, må du selv ta hånd om den til neste hentedag.
Dette systemet mener jeg gir noen få fordeler, men mange ulemper i forhold til det norske. Det virker fornuftig her at avfallet i en periode før henting ligger tilgjengelig for folk som ønsker å nyttiggjøre seg f.eks. verdifullt metall, brukbar elektronikk og møbler. Et ikke ubetydelig antall mennesker livnærer seg på denne måten. Du ser dem gjerne midt i biltrafikken drassende på breddfulle vogner på størrelse med biltilhengere, kun med sin egen kropp som trekkkraft. En annen beslektet yrkesgruppe samler øl- og brusbokser av aluminium i sekker, som de senere kan innløse mot et beløp pr. kg som betaling. Det er vel lite tvil om at dette er bedre miljøvern og sysselsettingstiltak enn om boksene ikke ble samlet. Når det er sagt, antar jeg at pantesystemet i Norge fører til at en større andel av boksene (og særlig flaskene) blir gjenvunnet.
Også flere andre forhold gjør at jeg synes den brasilianske måten å håndtere avfall på virker å ha forbedringspotensial. For det første ligger avfallet på gata fritt tilgjengelig ikke bare for folk (som heller ikke alltid lukker posene igjen etter seg), men også for skadedyr.
På en litt vindfull dag vil da mye søppel seile sin egen sjø gjennom gatene.
Avfall som ligger slik åpent, med rikelig oksygentilførsel og i brasiliansk solvarme, lukter dessuten ille. I tillegg opptar søppelbergene plass på fortau som jeg i eget innlegg allerede har pekt på kan være smale og vanskelig fremkommelige.
Når det er sagt, ville nok det norske systemet med flere store avfallsbeholdere for hver husholdning, i en befolkning av over 10 millioner innbyggere bare i São Paulo by, krevd adskillig mer plass!
O modo de manusear o lixo que emporcalha
O modo brasileiro de manusear o seu lixo é uma visão nada comum para mim e o que eu andei vendo não é nada higiênico, eficiente ou ecologicamente correto. Em São Paulo não é como na maioria dos municipios da Noruega, onde se espera que os próprios moradores de cada residência separem e joguem suas garrafas/latas, artigos eletro-eletrônicos quebrados, plásticos, papel/papelão, lixo especial, lixo orgânico e eventualmente material biológico em recipientes especiais para cada tipo de lixo espalhados pela cidade. Assim como na Noruega, aqui também é a prefeitura que se responsabiliza pela maioria do lixo doméstico.
Uma diferença significativa é que as residências em um único condomínio fechado aqui em São Paulo jogam todos os tipos de lixo em uma montanha comunitária na calçada. Três vezes por semana a montanha de lixo é recolhida e cada um tem que saber que dia é dia de o lixeiro passar. Se você por exemplo perder a hora e não colocar o lixo na rua à tempo, você terá que esperar até o outro dia em que o lixeiro passar.
Este sistema, na minha opinião tem poucas vantagens, mas muitas desvantagens em relação ao norueguês. Parece sensato que o lixo aqui fique na rua à disposição de pessoas que querem aproveitar algo como metais, aparelhos elétricos e móveis. Um número significativo de gente sobrevive desta maneira. Você as encontra no meio do trânsito puxando carroças largas do tamanho de caçambas somente com seus próprios corpos. Um outro grupo parecido junta latas de cerveja e refrigerante de alumínio em sacos, que eles depois podem vender por quilo. Não há dúvida de que esta é uma medida ecologicamente mais correta e que dá mais ocupação às pessoas do que se as latinhas não fossem recolhidas. Mesmo assim, eu suponho que o sistema de reciclar as latas na Noruega faz com que um número maior de latas (e especialmente garrafas) sejam recicladas.
Outras condições também fazem com que o modo brasileiro de manusear o lixo parece ter potencial para melhorar. Em primeiro lugar, o lixo fica na rua disponível não somente para as pessoas (que nem sempre acondicionam bem os sacos), mas também para insetos e ratos.
Em um dia com vento, muito lixo começa a rolar pela rua. Este lixo à céu aberto, com oxigenação e sob o sol escaldante do Brasil cheira mal. Além disso, as montanhas de lixo costumam ficar nas calçadas, que eu em outra postagem comentei que são estreitas e difíceis de percorrer.
Mesmo assim, o sistema norueguês com mais recipientes para jogar o lixo separado para cada residência teria que ter muito mais espaço se fosse em uma cidade como São Paulo, de mais de 10 milhões de habitantes!
Før ankomst Brasil levde jeg nærmest i villfarelsen at kylling er grilla og vakumpakket Norsk kylling i gul plast, at okse kun består av indre- og ytrefileter – og at ost enten er den hvite eller den brune. De norske matvarekjedene «kompliserer» ikke mathverdagen stort mer enn det.
Her i Brasil har jeg imidlertid lært både at kylling har svært smakfulle hjerter og at det er en betydelig forskjell på kyllinglår, kyllinglegger og hele kyllingbein. Okseanatomien har dessuten så mange navngitte deler her, at det er lurt å følge den norske fjellvettsregelen om å lytte til kjentfolk, før du går til innkjøp av oksekjøtt. En vanlig brasiliansk dagligvarebutikk har en osteavdeling som alene er større enn ei norsk «Brustad-bu». Brunost er imidlertid fraværende.
Utvalgsmessig sett har jeg kommet til en annen verden når det gjelder mat. Det hadde jeg innsett lenge før jeg fikk oppleve «Mercadão» i sentrum (Centro) av São Paulo. Navnet minner om (og betyr også det samme som) det norske ordet marked . Det er beskrivende i seg selv, særlig siden endelsen «ão» på portugisisk legges til et substantiv hvis man vil understreke at det er stort.
Totalt består Mercadão av omtrent 300 «boder» eller salgsavdelinger, som til sammen tilbyr mer enn jeg kan drømme om av ferske og foredlede matvarer. Bildeserien over viser noen få av dem.
Mercadão ligger i et praktfullt bygg i gata Rua da Cantareira. I motsetning til gatemarkedene vi tidligere i oppholdet har besøkt, som var midlertidige og provisoriske, er infrastrukturen her i høyeste grad fast. Bygget ble tegnet i 1926 av Francisco Ramos de Azevedo, den samme arkitekten som tegnet São Paulos vakre teaterbygg Theatro Municipal. Med blant annet store glassmalerier fremstår huset i mine øyne nærmest som en katedral (for mattilbedere).
For oss var det enklest å komme dit med metro fra stasjonen Jardim São Paulo til São Bento. Ved São Bento gjenstår kun en kort spasertur gjennom den kjente og travle handlegata 25 de março før man ankommer Mercadão.
Kilde: Brosjyre Portal do Mercadão
Comida com C maiúsculo
Antes de vir ao Brasil, eu vivia na ignorância de achar que frango só o norueguês, grelhado e embalado à vácuo em plástico amarelo, que a carne de boi só tinha nas variantes filé mignon e contra filé e que queijo ou era o amarelo ou o marrom. As redes de supermercado norueguesas não «complicam» o cotidiano alimentar mais do que deste modo.
Aqui no Brasil, porém, eu já aprendi que existem corações de frango deliciosos e que há uma diferença significativa entre coxa, sobrecoxa e coxa + sobrecoxa. A anatomia do boi tem, além disso, tantos nomes de cortes de carne que é recomendável seguir a regra norueguesa da lista de regras para sobrevivência nas montanhas que diz «peça conselhos a pessoas experientes» antes de ir (para as montanhas) comprar comida. Um supermercado brasileiro comum tem uma seção de queijos que, por si só, é maior que um mercadinho norueguês. Já o queijo marrom típico da Noruega não se encontra por aqui.
No quesito variedade eu conheci um outro universo quando se trata de comida. Eu já tinha percebido isso antes de ter uma experiência incrível ao visitar o «Mercadão» no centro de São Paulo. O nome lembra (e significa também o mesmo que) a palavra norueguesa marked . Ele é, como o próprio nome já diz, um mercado, especialmente por que a terminação «ão» em português é adicionada ao substantivo se se quer destacar que algo é grande.
O Mercadão consiste de um total de cerca de 300 «boxes» ou lojas, que juntas oferecem mais do que se pode imaginar em produtos alimentícios frescos e não-perecíveis. A galeria de fotos acima contém uma pequena amostra.
O Mercadão está localizado em um suntuoso prédio na Rua da Cantareira. Ao contrário das feiras livres que visitamos antes, que eram temporárias e provisórias, a infraestrutura aqui é de um modo geral fixa. O prédio foi desenhado em 1926 por Francisco Ramos de Azevedo, o mesmo arquiteto que projetou o belo Theatro Municipal de São Paulo. Com grandes vitrais coloridos, a construção parece para mim mais uma catedral (para adoradores de comida).
Para nós foi mais fácil chegar lá de metrô da estação Jardim São Paulo e descemos na São Bento . Da estação São Bento temos que passar pela conhecida e movimentada 25 de março antes de chegar ao Mercadão.
Fonte: Folheto Portal do Mercadão
I Sao Paulo registreres i snitt ett tyveri eller ran fra bolig hver time.
Naivitet eller uforsiktig omgang med verdisaker er absolutt ikke ord jeg vil bruke for å beskrive mengden sikringsstiltak rundt eiendommer her i Sao Paulo. I denne byen ville nok den norske eventyrskikkelsen Askeladden fått store problemer allerede med å komme seg inn til den første av de «sju fedrene i huset».
Brasilianske husrom er som regel omkranset av tykke og høye murer påmontert piggråd, glasskår, spikermatter, elektriske gjerder eller overvåkningskameraer (og gjerne en kombinasjon av disse). Bak inngangsporten i murene kan man ofte se og høre glefsingen fra hunder. Hvor vanlige disse vaktbikkjene er, kan man også få følelsen av hvis man lytter til deres «flerstemte» uling om natta.
De mange sikringstiltakene rundt boliger her i Sao Paulo minner meg egentlig om et ganske trist «våpenkappløp». Det kan virke som om moralen er at den eiendommen i gata som har færrest stengsler, vil få uvedkommende inntrengere. Ett av de mindre sjarmerende trekkene ved byen, synes jeg.
Krimstatistikken viser da også at det i vinterferiemåneden juli i 2012 i Sao Paulo ble anmeldt 681 tyverier og ran fra boliger. Det er omtrent ett hver eneste time – og sier i det minste noe om bakgrunnen for at folk her bor bak murer.
Kilde: http://www.estadao.com.br
Proibida a entrada de pessoas estranhas
Em São Paulo são registrados em média um furto ou roubo a residências a cada hora.
Ingenuidade ou descuido com objetos de valor não são absolutamente palavras que eu vou usar para descrever a quantidade de medidas de segurança nas residências aqui em São Paulo. Nesta cidade o personagem de contos de fada Askeladden enfrentaria enormes problemas já para entrar para falar com o primeiro dos « sete donos da casa «. (N.T.: conto de fada norueguês em que um viajante cansado tenta pedir abrigo para a noite em uma casa, mas tem que pedir permissão a cada um dos sete donos da casa, desde o da geracão mais nova até o da mais antiga).
As moradias brasileiras são geralmente cercadas de muros altos e grossos sobre os quais são fixados cercas de arame farpado, cacos de vidro, lanças, cercas elétricas ou câmeras de vigilância (e de preferência uma combinação de todos esses itens). Detrás dos portões dá para se ver e ouvir fortes latidos de cães de guarda. Dá também para notar quantos cães de guarda existem por aí quando se ouve seus uivos «afinados» de madrugada.
As inúmeras medidas de segurança nos domicílios aqui em São Paulo me lembram na verdade uma triste «corrida armamentícia». Pode parecer que a residência da rua que tiver menos equipada para deter intrusos irá ser invadida por eles. Esta é uma das características menos charmosas da cidade, penso eu.
A estatística criminal mostra que no mês de férias de julho de 2012 em São Paulo foram registrados 681 furtos e roubos a residências. É mais ou menos um a cada hora – e essa estatística nos diz um pouco sobre o porquê do povo aqui morar atrás de muros e grades.
Fonte: http://www.estadao.com.br
Selv om det fortsatt er tidlig vår i Santos, har vi den siste tida hatt flere dager med sol og godt over 30 grader Celsius. Det eneste som da føles helt riktig, er å «flate ut» på stranda: Ta seg tid til å lytte til bølgene, betrakte strandtrærne og slukke tørsten med noen av fruktene de gir.
Langs strandpromenaden i Santos er det særlig to elementer fra planteverdenen som gir meg den gode følelsen: Det tropiske mandeltreet og kokosnøtta.
Det tropiske mandeltreet kalles av brasilianerne for «Solhatt», eller på portugisisk «Chapéu de Sol». Det er i mine øyne like vakkert som en perfekt japansk bonsai. I Santos finnes treet i farger fra helt lys grønn (når sola skinner gjennom bladene) til virkelig dyp rød. Det tette bladverket og den lave, brede veksten er som skapt for å gi behagelig sval skygge for sola.
Treet er utbredt i Brasil, men har egentlig sin opprinnelse i Asia. Det er ca. fem til 15 meter høyt, har store, ovale blader og gir frukt med en mandel i. Treverket er av god kvalitet. Det er hardt, har en rødlig farge, er vannavstøtende og brukes blant annet i produksjon av møbler, gjerder og kanoer.
Kokosnøtter «skalperes» i stor skala og serveres med sugerør på mange av strandbarene i Santos. Med ei slik nøtt i neven har jeg ofte tenkt at innholdet må være den ultimate tørstedrikk på varme dager. Kokosvannet i umoden frukt oppleves like leskende for strupen som rent vann, og gir i tillegg en litt søtlig og mettende ettersmak. I moden frukt er væsken melkehvit med en noe strammere smak og kalles for kokosmelk. Kokosvannet blir av flere ansett som noe av det reneste naturen kan tilby – på grunn av den lange filtreringen av vannet gjennom hele kokospalmen før det samler seg opp sterilt inne i det beskyttende kokosnøtt-skallet. Kokosvann hevdes dessuten å være isotonisk, noe som betyr at det har samme elektrolytt-balanse som vårt eget blod.
En tanke som imidlertid oftere har slått meg, er hvor gudesendt drikken må ha smakt for mange skipbrudne opp gjennom tidene – skylt i land på ei øde øy med bare sand, saltvann og palmer så langt øyet kan se!
Kilder: http://jwaten.wordpress.com/2011/04/28/chapeu-de-sol-2/, http://no.wikipedia.org/wiki/Kokospalme, http://www.helsebaren.no/nyheter/kokosvann
As pérolas da botânica na praia
Embora ainda estejamos no começo de primavera em Santos, ultimamente temos tido dias com sol e temperaturas acima de 30 graus centígrados. A única coisa certa a fazer parece ser «se estirar» na praia: arrumar tempo para ouvir as ondas, contemplar as árvores praianas e saciar a sede com algumas frutas que elas produzem.
Ao longo da orla da praia em Santos há particularmente dois elementos do mundo botânico que me dão boas sensações: O chapéu-de-sol e o coqueiro.
A castanheira tropical é chamada de «Chapéu-de-sol» pelos brasileiros. Ela é, ao meu ver, tão bela quanto um perfeito bonsai japonês. Em Santos há árvores de cores que vão desde o verde-claro (quando o sol brilha através das suas folhas) até um vermelho realmente profundo. A copa densa e ampla parece ter sido criada para oferecer uma comfortável sombra para nos proteger do sol.
A árvore é difundida no Brasil, mas na verdade tem sua origem na Ásia. Ela chega a uma altura de cerca de 15 metros, tem folhas grandes e ovais e dá frutos com uma castanha dentro. A madeira é de boa qualidade. É sólida, tem uma cor avermelhada, absorve água e é usada na produção de, entre outras coisas, móveis, cercados e canoas.
Os cocos são «escalpelados» em grande escala e são servidos com canudinho por muitos dos quiosques em Santos. Ao ter um coco em minhas mãos eu frequentemente penso que o conteúdo deve ser o melhor líquido para saciar a sede em dias quentes. A água-de-coco da fruta verde tem um efeito saciante como a água pura e oferece ainda um sabor um pouco adocicado que satisfaz. Na fruta madura a água é leitosa com um sabor um pouco mais acentuado e se chama leite de coco. A água-de-coco é considerada por muitos como uma das coisas mais puras oferecidas pela natureza – por causa da longa filtração da água através de todo o tronco do coqueiro antes de ela ser armazenada e esterilizada dentro da casca do coco. Há quem afirme que a água-de-coco é isotônica, o que significa que ela tem propriedades balanceadoras de eletrólitos parecidas com as do nosso sangue.
Porém, um pensamento que eu frequentemente tenho é de quão bem-vinda esta bebida deve ter sido para muitos náufragos através dos tempos – levados à terra firme em uma ilha deserta somente com areia, água salgada e coqueiros até onde a vista alcança!
Fontes: http://jwaten.wordpress.com/2011/04/28/chapeu-de-sol-2/, http://no.wikipedia.org/wiki/Kokospalme, http://www.helsebaren.no/nyheter/kokosvann
Noe som bidrar til å gjøre hverdagen litt ekstra spennende her i Brasil, er de mange tradisjonelle markedsplassene. Brasilianerne kaller dem for «feira». Dette er gjerne utendørs arenaer for kjøp og salg av varer. Vanligvis settes de opp på faste steder og til faste tider – og tas ned igjen så snart markedet er over. Som nevnt i tidligere innlegg, har vi flere ganger i uka besøkt feiras hvor fersk frukt, grønnsaker, fisk og kjøtt er de viktigste handelsvarene.
Nå har jeg imidlertid fått øynene opp også for andre typer. Nylig besøkte vi et svært fascinerende marked nært havna i Santos. Det var gigantisk, både i areal og antall selgere og kunder. Selv på en solrik og brennhet søndags morgen virket det som om nesten alt som kunne krype og gå i nærområdet hadde møtt frem. Infrastruktur var nærmest fraværende: Salgsvarene ble brakt til torgs direkte på asfalten – og uten prislapp. Her var det møbler, elektronikk, verktøy, klær, sko, filmer og musikk, bare for å nevne noe; det meste var velbrukt, en del nærmest utslitt. Mangfoldet var ubeskrivelig stort, og jeg konkluderte med at det her måtte være mulig for «hvem som helst» å selge «hva som helst». Bedre eksempel på rettferdig, miljøvennlig og bærekraftig handel tror jeg du skal lete lenge etter (selv om den nok bidrar med få avgiftskroner i statskassen).
Min hittil største opplevelse på en brasiliansk feira fikk jeg imidlertid på Praça Benedito Calixto, ca. en halvtimes busstur fra vår bopel i Sao Paulo. Dette markedet arrangeres på lørdager og ga til de grader ny energi til min allerede sterke fascinasjon for antikviteter. Trolig kan jeg bare takke noen svært korte innfall av fornuft – og hensynet til den begrensede koffertplassen vi vil få på hjemreisen til Norge – for at jeg unngikk økonomisk ruin.
Det er bemerkelsesverdig hvor levende man har greid å beholde tradisjonen med gode, gammeldagse handelstorg her i Brasil. Sammenlignet med på moderne supermarkeder og kjøpesentra, synes jeg at selgeren og kjøperen her møtes mer på likefot. Varene er dessuten ofte kortreiste og/eller brukte.
Men det er ikke bare av miljøhensyn jeg håper brasilianerne fortsetter å handle på feiras. Denne formen for handel gjør det nok også litt vanskeligere for de store kjedene å stjele profitt fra produsentene og fjerne mangfoldet til kundene. Kanskje er den ikke så langt unna en naturlig og lokal variant av «fair trade»?
Uma feira para tudo e para todos
Algo que contribui para tornar o dia-a-dia mais agitado aqui no Brasil são os vários mercados tradicionais. Os brasileiros os chamam de «feira». São arenas geralmente ao ar livre para compra e venda de mercadorias. Normalmente elas acontecem em lugares e horários fixos. Conforme eu mencionei em uma postagem anterior, nós visitamos diferentes feiras várias vezes por semana, onde frutas, verduras, peixe e carne frescos são as mercadorias mais importantes.
Mas, agora eu conheci outros tipos de feiras. Recentemente nós visitamos uma feira fascinante perto do porto de Santos. Ela era gigantesca, tanto em tamanho como no número de vendedores e fregueses. Até em um domingo de sol escaldante parecia que todas as pessoas das redondezas tinham resolvido ir à feira. A infraestrutura era quase ausente: As mercadorias eram expostas diretamente no chão – e sem etiquetas de preço. Ali havia móveis, aparelhos eletrônicos, ferramentas, roupas, sapatos, filmes e música, somente para citar alguns exemplos; a maior parte das coisas era bem usada, algumas coisas até desgastadas ao ponto de não serem mais utilizáveis. A variedade era indescritivelmente grande e eu cheguei à conclusão de que naquela feira era possível para «quem quer que fosse» vender «qualquer coisa que fosse». Melhor exemplo de comércio justo, ecologicamente correto e sustentável acho que vai demorar muito para se encontrar (apesar de que ali não se pagava nenhum imposto para os cofres públicos).
Porém, a minha maior experiência até agora em uma feira brasileira eu vivi na Praça Benedito Calixto, a cerca de uma hora e meia de ônibus da nossa casa em São Paulo. Esta feira realiza-se aos sábados e fez aumentar muito a minha já forte fascinação por antiguidades. Graças ao controle dos meus impulsos – e também por ter levado em consideração o fato de que temos um limite de bagagem ao voltar à Noruega – eu não saí da feira da Benedito falido.
É notável como se consegue manter viva a tradição com feiras boas e antigas aqui no Brasil. Comparadas aos modernos supermercados e shopping centers, eu acho que nas feiras o vendedor e o freguês se encontram de igual para igual. Além do mais, as mercadorias são quase sempre frescas e/ou usadas.
Mas, não é somente por causa do meio-ambiente que eu espero que os brasileiros continuem a frequentar feiras. Esta forma de comércio torna também mais difícil para as grandes redes varejistas roubar o lucro dos produtores e tirar a variedade dos fregueses. Quem sabe a feira não está lá tão longe de uma variante natural e local de «fair trade»?
Verneutstyr av ulik art synes å være lite brukt her i Brasil. I hvert fall er mitt inntrykk at folk her oftere enn i Norge tør å ta sjansen på at ting vil gå bra uten.
Som eksempel vil jeg først peke på sykling uten hjelm. Sykkel er et svært vanlig fremkomstmiddel her i Santos, hvor vi nå befinner oss, særlig på den utrolig flotte sykkeltraseen langs stranda. Jeg har inntrykk av at det bare er en promilleandel av syklistene som bruker hjelm. Og det ser ikke ut til å være særlig flere blant barn enn blant voksne.
Ikke bare her i Santos, men også andre steder i Brasil har det dessuten slått meg at mange arbeidere tilsynelatende utfører farlig arbeid uten noen som helst form for beskyttelsesutstyr. Et veldig vanlig syn er arbeidere som driver med fasaderenovering av skyskraperne, som står i timesvis og slår med hammer på flisveggen, uten verken støvmaske, briller eller hørselvern. Som bildet av et slikt pågående arbeid ved vårt nabobygg viser, har stilaset gjerne heller intet gelender.
Jeg har også observert arbeidere flere steder stå på fortauet med svære tohånds hammerbor og dundre løs på betongdekket – uten å bruke verken hørselvern eller briller. For meg har lyden vært smertefull selv i en begrenset periode som forbipasserende på motsatt side av gata.
Videre har jeg sett en stor gruppe med malere ved et digert metallmonument i enden av strandpromenaden her i Santos – alle uten maske og i full sving med å male monumentet. Jeg har heller aldri sett noen av de mange graffitimalerne her i Brasil bruke maske. Selv om det er utendørs, lukter malinga svært sterkt, på lang avstand. Jeg vil derfor tro at den ikke er spesielt sunn å trekke rett ned på lungene i flere timer (særlig ikke i et helt arbeidsliv). Mon tro hvordan Arbeidstilsynet i Norge ville reagert dersom slike tilfeller ble påvist under tilsyn?
Sempre corre tudo bem, não é?
A impressão que eu tenho é a de que equipamentos de segurança dos mais variados tipos são muito pouco utilizados aqui no Brasil. Parece que o povo aqui, mais que na Noruega, tem coragem de arriscar e achar que sempre correrá tudo bem.
Um exemplo que eu quero apontar é andar de bicicleta sem capacete. A bicicleta é um meio de transporte muito comum aqui em Santos, onde estamos no momento. Especialmente na bela ciclovia da orla da praia. Minha impressão é a de que somente um milésimo dos ciclistas usa capacete. E parece que não são as crianças que usam capacete mais que adultos, não.
Não apenas aqui em Santos, mas também em outros lugares no Brasil me espanta muito o fato de muitos trabalhadores aparentemente executarem obras perigosas sem quaisquer formas de equipamento de proteção. Uma cena muito comum é a de trabalhadores que reformam fachadas de altos prédios durante horas seguidas e dão marteladas nas paredes de azulejos sem nem máscara protetora contra poeira, nem óculos de proteção, nem fones de ouvido. Conforme a foto de uma obra em andamento aqui no prédio vizinho mostra, o andaime não tem sequer corrimão.
Eu também observei em vários lugares os trabalhadores de pé nas calçadas com britadeiras gigantescas e abrindo buracos enormes no chão – sem usar nem fones de ouvido nem óculos. Para mim, o barulho é tão alto que chega a ser doloroso até no período curto que eu escuto-o ao passar do lado contrário da rua.
Outra vez eu vi um grande grupo de pintores diante de um colossal monumento de metal no final da orla da praia em Santos – todos sem máscara e pintando o monumento à todo o vapor. Eu também nunca vi um grafiteiro aqui no Brasil usando máscara. Mesmo sendo ao ar livre, a tinta tem um cheiro muito forte, que se sente de longe. Eu quero portanto acreditar que não é exatamente bom para a saúde respirar aquele odor durante horas seguidas (especialmente durante toda uma vida de trabalho). Eu me pergunto como o órgão de fiscalização trabalhista da Noruega reagiria se encontrasse as condições descritas acima em suas vistorias?
Mye synes å skille brasilianere og nordmenn på ett område – deres lunsjvaner. I motsetning til i Norge er det her i Brasil bare et fåtall som medbringer matpakke hjemmefra til jobb eller til skole. Her får elever på offentlige skoler gratis varm lunsj, og arbeidstakerne på mange arbeidsplasser har som frynsegode en daglig «måltidsverdikupong», som de kan bruke som betalingsmiddel på de fleste av byens spisesteder.
I dette innlegget vil jeg prøve å gi et bittelite innblikk i et utmerket, men også ganske så typisk, slikt spisested. Den lille restauranten eies av Sandro Sampaio, har nydelig mat og ligger omtrent et kvarters gange fra vårt hjem i São Paulo. I likhet med de fleste andre av denne typen, ligger den tett inntil ei relativt trafikkert gate. Det totale spisearealet består av 5-7 bord spredt utover mindre enn 30 kvadratmeter gulvflate. Her er det enkel og praktisk innredning, både i restauranten og på kjøkkenet – akkurat nok til å skape et mettende, godt og billig måltid – verken mer eller mindre. Hos Sampaio synes jeg for eksempel de svært fargerike voksdukene på bordene bidrar til å gi stedet sjel – og meg følelsen av å ha blitt invitert «hjem». Denne forsterkes av eieren Sandros evne i seg selv til å skape en god atmosfære.
Særlig i tiden mellom kl. 11.30 og 14.00 er det hektisk trafikk med sultne folk i lokalet. Og Sandro løper mellom gjestene i restauranten og grytene bak på kjøkkenet. Innimellom besvarer han henvendelser på telefon – og tar også svippturer ut på fortauet for å prøve å invitere nye gjester inn. Sandro fikser stort sett alt innen restaurantdrifta på egen hånd, men har heldivis noe god hjelp fra sin kone og datter. Han er både innkjøper, kokk, servitør, markedsfører og regnskapsfører. Han har til og med gjort det meste av oppussingen i lokalene med egne hender. Ikke rart da at hans arbeidsdager (seks dager i uka) starter tidlig om morgenen og pågår til langt etter restaurantens stengetid kl. 18.00. Da kan innkjøp og forberedelser til neste dag begynne. Jeg kan ikke annet enn å være imponert over driftigheten i Sampaios lille familiebedrift. Og jeg har inntrykk av at slike bittesmå matoaser finnes på nesten hvert eneste gatehjørne her i São Paulo.
A resposta brasileira à marmita norueguesa
Parece haver muitas coisas que distinguem os noruegueses dos brasileiros em uma categoria – seus hábitos alimentares na hora do almoço. Ao contrário da Noruega, aqui no Brasil somente uma pequena parcela da população traz a marmita de casa para comer no trabalho ou na escola. Aqui os alunos de escolas públicas recebem almoço quente gratuitamente e os funcionários em muitos locais de trabalho recebem como benefício um «vale-refeição» diário, que eles podem utilizar como forma de pagamento na maioria dos restaurantes da cidade.
Nesta postagem quero tentar retratar um pequeno, excelente, bem típico restaurante. O proprietário do pequeno restaurante é Sandro Sampaio, serve comida deliciosa e fica a cerca de quinze minutos a pé de nossa casa em São Paulo. Assim como a maioria dos restaurantes deste tipo, ele está localizado em uma rua bem movimentada. O salão consiste de 5-7 mesas espalhadas em uma área menor que 30 metros quadrados. Aqui a decoração é prática e simples, tanto no salão como na cozinha – o suficiente para preparar uma refeição boa, saciante e barata – nem mais nem menos. No restaurante de Sampaio, as toalhas de mesa muito coloridas contribuem, na minha opinião, para dar alma ao lugar – e o sentimento de ser convidado a um «lar». Esta sensação se fortalece pelo talento que Sandro tem de criar uma atmosfera alegre.
Especialmente entre 11hs30min e 14hs o movimento é intenso com pessoas famintas no local. E Sandro corre entre os clientes no restaurante e as panelas na cozinha ao fundo. Nesse meio tempo ele atende clientes por telefone – e dá rápidas saídas até a calçada para tentar atrair mais clientes para dentro do restaurante. Sandro é responsável por praticamente tudo na administração do restaurante, mas recebe felizmente a boa ajuda de sua esposa e filha. Ele faz as compras, cozinha, serve, faz a divulgação e a contabilidade. Foi ele mesmo que fez a maior parte das reformas no local. Não é à toa que seus dias de trabalho (seis dias por semana) começam de manhã cedo e vão até o horário de fechamento do restaurante às 18hs. Então as compras e os preparativos para o dia seguinte podem começar. Eu não consigo deixar de me impressionar com a grande energia e eficácia da pequena empresa familiar do Sampaio. E eu tenho a impressão de que pequenos oásis da alimentação como esse existem em cada esquina aqui em São Paulo.
Søndagsmorgenen var den varmeste til nå under vårt opphold i Brasil, med over 30 grader Celsius og sol fra skyfri himmel. Det hindret oss ikke fra å pakke rikelig med vann i sekken og gjennomføre vår planlagte fottur til fjelltoppen Pedra Grande.
Selv om vi nå bor i São Paulo by, tok det oss bare ca. 15 minutter å rusle bort til inngangsporten til en av verdens største urbane skoger: Serra da Cantareira park. Den dekker et areal på størrelse med 8 000 fotballbaner. Her ventet en fottur på snaut 10 km tur-retur Pedra Grande (1010 m.o.h). Slik navnet tilsier, fremstår fjelltoppen virkelig som en stor stein. Den skiller seg samtidig såpass mye fra skogbunnen rundt, at det tok litt tid før jeg var overbevist om at den ikke var en kunstig haug av betong. Utsikten fra toppen, til den enorme storbyen bak en grønn «matte» av skog, var rett og slett formidabel.
På tur tilbake tok vi også en avstikker til Lago das carpas, som viste seg å være en idyllisk liten karpedam.
Parken Serra da Cantareira er en del av skogen Mata Atlântica, som strekker seg langs det meste av Atlanterhavskysten av Brasil, mellom staten Rio Grande do Norte i nord og Rio Grande do Sul i sør.
Her skal det blant annet finnes et stort antall aper, og både slanger og jaguarer, men vi fikk denne gangen kun nærkontakt med folk, insekter, blomster, fugler og trær.
Jeg kunne ikke unngå å pirke forsiktig i alle edderkoppnett jeg fant langs stien – noe som etter hvert avstedkom hoderisting fra min turkamerat. Den eneste edderkoppen jeg fikk øye på, hadde et beinspenn på ca 5 cm, men rakk dessverre akkurat å trekke seg unna før jeg fikk kameraet i posisjon. Du kan såvidt skimte den innerst i «hula» på bildet.
Vil du lese mer om Mata Atlântica, kan du klikke her. Du kan også finne informasjon her.
Kilde: http://www.cidadedesaopaulo.com/
A maior floresta urbana do mundo?
A manhã do último domingo foi a mais quente desde quando chegamos ao Brasil, com mais de 30 graus centígrados e sol sem nuvens. Isto não foi obstáculo para que enchêssemos a mochila com muitas garrafas de água completássemos nosso planejado passeio até o topo da Pedra Grande.
Apesar de morarmos na selva de pedra chamada São Paulo, levamos somente cerca de 15 minutos a pé para chegar ao portão de entrada de uma das maiores florestas urbanas do mundo: o parque da Serra da Cantareira. Ele cobre uma área do tamanho de 8 mil campos de futebol. Lá nos esperava uma caminhada de quase 10 km de extensão para subir e descer a Pedra Grande (1010 metros acima do nível do mar). Como o próprio nome diz, o topo é realmente uma pedra grande. Ela se destaca tanto da floresta ao redor, que eu precisei de algum tempo para me convencer de que aquela pedra não era um monte de cimento artificial. A vista do topo, com a cidade ao fundo e na frente um «tapete» verde de floresta, era nada mais nada menos que formidável.
Na descida fizemos um desvio para o Lago das carpas, que eu descobri ser uma pequena lagoa tranquila.
O parque da Serra da Cantareira faz parte da Mata Atlântica, que se estende pela maior parte da costa do Brasil, entre o estado do Rio Grande do Norte ao norte e o Rio Grande do Sul ao sul.
Na mata existe uma grande variedade de espécies de macacos, cobras e onças, mas desta vez fizemos contato somente com pessoas, insetos, flores, pássaros e árvores.
Eu não consegui deixar de cutucar cuidadosamente todas as teias de aranha que encontrava na trilha – algo que provocou reprovaçao da minha companheira de passeio na forma de meneios de cabeça. A única aranha que consegui avistar tinha uma envergadura de cerca de 5 cm, mas ela conseguiu fugir exatamente antes de eu me preparar para tirar uma foto. Dá quase para vê-la no fundo do «buraco» na foto acima.
Para saber mais sobre a Mata Atlântica, clique aqui. Você pode encontrar informação aqui também.
Å gå på fortau i São Paulo kan fortone seg som noe i mellom å delta i et hinderløp og å være på vei ned ei slalomløype – selv når bilveien ved siden av er ganske rett.
Generelt synes jeg man har kommet ganske langt her i byen når det gjelder å tilrettelegge for bevegelseshemmede. På busser her er det for eksempel egne gule seter reservert for handikappede og eldre – ja til og med for overvektige, gravide og kvinner som bærer spedbarn. Så mange slike seter er det faktisk, at jeg ofte ser at friske personer må stå mens flere av de gule setene er ledige.
Her her det også gratis for personer over 60 år og for dem under 5 år å ta bussen. Å ta med deg barnevogn eller sykkel på bussen, kan du derimot glemme.
I São Paulo sentrum er det også et vanlig syn å se gule belegningsheller med knotter på (for synshemmede) ved fortauskanter og foran fotgjengeroverganger.
Mange butikker har dessuten egne køer (som går mye raskere) forbeholdt eldre, uføre og gravide.
Men ett viktig tilpasningsområde virker altså å være helt avglemt av myndigheter og byplanleggere: Fortauene i utkantstrøk av byen! Lyktestolpene synes «alltid» å være plassert på fortauet og helt uten tanke for hvilket hinder de vil være for fotgjengere. Det synes forøvrig fritt frem for hver enkelt huseier å utforme «sin» fortaus-stump akkurat slik man føler for det.
På enkelte strekninger skifter både underlaget, helningen og bredden på fortauet ved hver eneste eiendomsgrense.
Pedestres em um chão de altos e baixos
Andar pela calçada em São Paulo pode parecer um meio termo entre participar de uma corrida com obstáculos e descer uma pista de esqui slalom – mesmo quando a rua para os carros bem ao lado é bem reta e plana.
No quesito adaptação da sociedade às pessoas portadoras de deficiência física, eu penso que a cidade de São Paulo está bem evoluída. Aqui há assentos amarelos nos ônibus reservados para portadores de deficiência física e idosos – ah, e até para obesos, gestantes e mulheres com crianças de colo. Há tantos assentos amarelos que eu frequentemente observo pessoas de pé enquanto vários lugares reservados estão livres.
Aqui também o ônibus é gratuito para pessoas acima de 60 anos e crianças menores de 5 anos. Transportar carrinhos de bebê ou bicicletas no ônibus, como se costuma fazer na Noruega? Esqueça.
No centro de São Paulo também é comum observar pequenas saliências amarelas no chão (para pessoas portadoras de deficiência visual) nos cantos das calçadas e na frente de faixas de pedestres. Muitos estabelecimentos comerciais têm ainda filas preferenciais (que andam muito mais rápido) para idosos, portadores de deficiência e gestantes.
Mas, há um ítem de adaptação que parece ter sido completamente esquecido pelas autoridades e planejadores da prefeitura: as calçadas na periferia da
cidade! Os postes de luz parecem estar sempre colocados na calçada e sem levar em consideração as dificuldades que podem apresentar aos pedestres. A impressão é a de que cada morador tem a liberdade e a autorização de fazer a sua calçada exatamente do jeito que ele quer.
Em muitos lugares tanto o tipo de piso, a altura e a largura da calçada muda da frente de uma casa para outra.
Jeg var fortalt at 7. september er Brasils uavhengighetsdag. Den markerer løsrivelsen fra Portugal i 1822. Vi hadde sågar vært inne på Santos kommunes hjemmesider et par dager tidligere, på forgjeves leting etter et eventuelt program for dagen. Stor er derfor overraskelsen da vi midt under vår daglige morgentur plutselig hører korpsmusikk i det fjerne.
Foreløpig har vi ikke sett mange flere folk på fortauet langs hovedbilveien langs stranda i Santos denne morgenen enn vi vanligvis gjør på lørdager. Det uvanlige er at det er helt bilfritt i selve gata. Dit strømmer nå flere og flere til – og stiller seg opp i sirlige rekker for å delta i opptoget.
Så ruller plutselig et kamuflert, åpent militært kjøretøy sakte forbi. I det står Santos’ ordfører, som vinker og smiler.
Ordføreren er stort sett den eneste vi ser i dress. Veldig mange forbipasserende er tydeligvis like overrasket som oss over det som er i emning – og blir deltakere i folkefesten med det de går og står i, stort sett ordinære fritidsantrekk.
Langs gaten blir det raskt trangt om plassen. Det dukker også opp personer med gasstanker, som i et imponerende tempo fyller det som etter hvert totalt må være et tusentalls ballonger. Her deles de gratis ut til forbipasserende barn. Forøvrig minner det hele etter hvert mer og mer om folkefesten jeg er vant til under grunnlovsfeiringen i Norge 17. mai. Nede på stranda går imidlertid strandlivet videre for mange, tilsynelatende uanfektet av opptoget.
Kvaliteten, for eksempel på de mange korpsene, er imponerende. Til og med de helt yngste er usedvanlig samstemte. Det er disiplin og orden i rekkene – og stort sett alle marsjerer!
Viemos parar no meio do desfile de sete de setembro!
Haviam me dito que o 7 de setembro era o dia da independência do Brasil. Este dia marca a separação do Brasil de
Portugal em 1822. Nós havíamos até visitado o site da prefeitura de Santos alguns dias antes, para procurar em vão um eventual programa para o dia. Qual não foi a nossa surpresa quando, no meio da nossa caminhada diária, escutamos de repente música de fanfarras ao longe.
Por enquanto nós não vimos mais pessoas na calçada ao longo da avenida da praia em Santos nesta manhã do que normalmente vimos em um sábado. O incomum é que não há um carro sequer trafegando pela avenida. Até lá se deslocam agora cada vez mais pessoas – e se alinham em filas perfeitas para participar do desfile.
Então aparece de repente um veículo militar aberto camuflado trafegando devagar. Nele está o prefeito de Santos, que acena e sorri.
O prefeito é basicamente o único que vimos vestido de terno. Muitos transeuntes estão aparentemente tão surpresos quanto nós ao ver os preparativos – e se tornam participantes da festa popular trajados com a roupa que vestem no momento, em sua maioria roupas esportivas casuais.
Pela rua agora quase não há lugar para se mexer. Aparecem também pessoas com tanques de gás hélio, que a uma velocidade impressionante enchem o que deve ser milhares de bexigas. Aqui em Santos elas são distribuídas gratuitamente às crianças que passam. No mais, isso tudo me lembra cada vez mais a festa popular ao qual eu estou acostumado durante o 17 de maio na Noruega, o dia da constituição. Lá na praia, entretanto, os banhos de mar e de sol continuam para muitos, aparentemente sem se importarem com o desfile.
Leva mais ou menos uma hora antes de todo o desfile passar por nós. Entre os participantes vemos classes de escolas do ensino fundamental e médio públicas (não particulares), além de organizações esportivas e outras organizações, principalmente de Santos, mas também algumas poucas do Guarujá.
O alto nível de algumas fanfarras é impressionante. Até os mais jovens estão surpreendentemente afinados. Há disciplina e ordem nas fileiras – e praticamente todos marcham!