Den brasilianske avfallshåndteringen er for meg et uvant syn, og den jeg har sett, fremstår verken særlig hygienisk, effektiv eller miljøvennlig. I São Paulo er det ikke slik som i de fleste kommuner i Norge, at hver enkelt husholdning forutsettes å kaste sine flasker/bokser, kasserte elektriske artikler, plast, papir/papp, spesialavfall, restavfall og evt. biologisk materiale hver for seg i dedikerte beholdere. Som i Norge er det imidlertid også her slik at kommunen i siste hånd tar ansvaret for mesteparten av husholdningsavfallet.
En betydelig forskjell er at husholdningene i ett og samme boligkompleks her i São Paulo til faste tider kaster de fleste typer avfall i én felles stor haug på fortauet. Tre morgener i uka blir haugene fjernet, og hver enkelt må holde oversikt over når det skjer. Om du f.eks sover for lenge og ikke kommer deg ut med avfallssekken tidsnok, må du selv ta hånd om den til neste hentedag.
Dette systemet mener jeg gir noen få fordeler, men mange ulemper i forhold til det norske. Det virker fornuftig her at avfallet i en periode før henting ligger tilgjengelig for folk som ønsker å nyttiggjøre seg f.eks. verdifullt metall, brukbar elektronikk og møbler. Et ikke ubetydelig antall mennesker livnærer seg på denne måten. Du ser dem gjerne midt i biltrafikken drassende på breddfulle vogner på størrelse med biltilhengere, kun med sin egen kropp som trekkkraft. En annen beslektet yrkesgruppe samler øl- og brusbokser av aluminium i sekker, som de senere kan innløse mot et beløp pr. kg som betaling. Det er vel lite tvil om at dette er bedre miljøvern og sysselsettingstiltak enn om boksene ikke ble samlet. Når det er sagt, antar jeg at pantesystemet i Norge fører til at en større andel av boksene (og særlig flaskene) blir gjenvunnet.
Også flere andre forhold gjør at jeg synes den brasilianske måten å håndtere avfall på virker å ha forbedringspotensial. For det første ligger avfallet på gata fritt tilgjengelig ikke bare for folk (som heller ikke alltid lukker posene igjen etter seg), men også for skadedyr.
På en litt vindfull dag vil da mye søppel seile sin egen sjø gjennom gatene.
Avfall som ligger slik åpent, med rikelig oksygentilførsel og i brasiliansk solvarme, lukter dessuten ille. I tillegg opptar søppelbergene plass på fortau som jeg i eget innlegg allerede har pekt på kan være smale og vanskelig fremkommelige.
Når det er sagt, ville nok det norske systemet med flere store avfallsbeholdere for hver husholdning, i en befolkning av over 10 millioner innbyggere bare i São Paulo by, krevd adskillig mer plass!
O modo de manusear o lixo que emporcalha
O modo brasileiro de manusear o seu lixo é uma visão nada comum para mim e o que eu andei vendo não é nada higiênico, eficiente ou ecologicamente correto. Em São Paulo não é como na maioria dos municipios da Noruega, onde se espera que os próprios moradores de cada residência separem e joguem suas garrafas/latas, artigos eletro-eletrônicos quebrados, plásticos, papel/papelão, lixo especial, lixo orgânico e eventualmente material biológico em recipientes especiais para cada tipo de lixo espalhados pela cidade. Assim como na Noruega, aqui também é a prefeitura que se responsabiliza pela maioria do lixo doméstico.
Uma diferença significativa é que as residências em um único condomínio fechado aqui em São Paulo jogam todos os tipos de lixo em uma montanha comunitária na calçada. Três vezes por semana a montanha de lixo é recolhida e cada um tem que saber que dia é dia de o lixeiro passar. Se você por exemplo perder a hora e não colocar o lixo na rua à tempo, você terá que esperar até o outro dia em que o lixeiro passar.
Este sistema, na minha opinião tem poucas vantagens, mas muitas desvantagens em relação ao norueguês. Parece sensato que o lixo aqui fique na rua à disposição de pessoas que querem aproveitar algo como metais, aparelhos elétricos e móveis. Um número significativo de gente sobrevive desta maneira. Você as encontra no meio do trânsito puxando carroças largas do tamanho de caçambas somente com seus próprios corpos. Um outro grupo parecido junta latas de cerveja e refrigerante de alumínio em sacos, que eles depois podem vender por quilo. Não há dúvida de que esta é uma medida ecologicamente mais correta e que dá mais ocupação às pessoas do que se as latinhas não fossem recolhidas. Mesmo assim, eu suponho que o sistema de reciclar as latas na Noruega faz com que um número maior de latas (e especialmente garrafas) sejam recicladas.
Outras condições também fazem com que o modo brasileiro de manusear o lixo parece ter potencial para melhorar. Em primeiro lugar, o lixo fica na rua disponível não somente para as pessoas (que nem sempre acondicionam bem os sacos), mas também para insetos e ratos.
Em um dia com vento, muito lixo começa a rolar pela rua. Este lixo à céu aberto, com oxigenação e sob o sol escaldante do Brasil cheira mal. Além disso, as montanhas de lixo costumam ficar nas calçadas, que eu em outra postagem comentei que são estreitas e difíceis de percorrer.
Mesmo assim, o sistema norueguês com mais recipientes para jogar o lixo separado para cada residência teria que ter muito mais espaço se fosse em uma cidade como São Paulo, de mais de 10 milhões de habitantes!